fbpx

Åsnes Expedition Amundsen 2020 – Rapport fra Team Åsnes-Fjellsport

Sur vind river tak i kroppen. Hetten trekkes godt over hode og snøres sammen. «Nok en motbakke.», sukket jeg i mitt stille sinn. Det er mørkt. Kroppen er sliten etter 12 timer på ski med pulk. Pulken er noe lettere enn ved start, men veier likevel mere enn 40 kg. Kroppen vil bare sove. «Krype i en varm sovepose. Det hadde vært digg.», tenkte jeg. Det er tross alt flere timer siden midnatt. «Smågodt? Nei takk. Selv ikke sjokolade. — Vil bare sove.» I sidesynet ser jeg små fjellbjørker passere sakte forbi. Innimellom dukker det opp noen hytter. Først en sort tømmerhytte. Deretter en rød. «Åh, den hytta var stor!», tenkte jeg. Jeg skvetter nesten til og flytter hodelykta raskt etter for å se bedre. «Nei, det er ikke noe hytte der.», sier jeg til meg selv. Vi er på 1300 meters høyde, midt på Hardangervidda. Det er konkurranse. Ikke bare mot andre, men først og fremst en konkurranse mot deg selv, været og naturen. Det er Åsnes Expedition Amundsen 2020.

Del artikkel:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on email
Email

Åsnes Expedition Amundsen er et pulkløp som går tvers over Hardangervidda fra Haukeliseter til Maurset. På veien skal man innom tre sjekkpunkter: Hellevassbu, Litlos og Viersla. Ruta er ca 100km og kan variere noe fra år til år på grunn av snøforhold, skredfare og villreinstammens aktivitet. Utenom dette er det deg mot naturen.

Det finnes ingen merkede løyper, kun en GPS-track med ruta skal følges til enhver tid. Du må selvfølgelig ha full kontroll på hvor du befinner deg til enhver tid i tilfellet GPS’en skulle svikte. Pulken må veie minimum 40 kg både ved start og ved målgang. Dette er ikke en «påsketur i fjellet». Man melder seg ikke på Åsnes Expedition Amundsen. Man må søke om å få bli med.

Strategi og trening før start

Anders deltok og gjennomførte Åsnes Expedition Amundsen i 2019. Denne gangen inviterte han arbeidskollega Arnstein (meg) og Einar, en felles bekjent av oss. Sammen med hovedsponsor Åsnes, skulle vi forsøke oss på Åsnes Expedition Amundsen 2020.

Treningen startet allerede i mai måned trekvart år i forkant av løpet. Vi startet forsiktig med felles dekktrening en gang i uken. Målet for hver tur var å gå minst en mil med et dekk som tilsvarte trekkraften på en 40 kg tung pulk. Vi ende opp med hvert vårt brukte SUV-dekk fra nærmeste dekkforhandler.

Nå stod vi på startstreken klare til å gå. Puljen med de individuelle løperne hadde akkurat startet og lagklassen som skulle starte en time senere begynte å samle seg. Basert på Anders’ erfaringer fra året før var det anbefalt å stå langt fremme i puljen ved start. Dette på grunn av løssnøen som ventet i den første bratte motbakken som løpet starter med. Her blir det ofte bare gått opp ett eller maks to spor, noe som gjør det vanskelig å passere hverandre. Bakken har en stigning på nesten 30% og forseres i sikksakk opp igjennom de 130 høydemetrene. Som vi kunne se i single-klassen var det også flere som fikk problemer med pulkvelt i disse traversene. Dette gjaldt spesielt de som gikk med taudrag og for små overlessede pulker. Skal man ha et godt driv opp denne bakken, må man derfor være blant de første.

Starten går

Starten gikk uten noe spesiell dramatikk. Vi kom oss greit inn i sporet fra de individuelle løperne som lag nr. tre, noe vi var godt fornøyde med. Det fremste laget hadde virkelig satt standarden da de stile i trikot og karbonski og freste opp bakken. Vi andre tok det noe mere bedagelig, men ikke verre enn at det ble luke bak oss allerede etter første hårnålssving. Vi hadde med andre ord lagt oss riktig i puljen. På forhånd hadde vi bestemt oss for å holde et litt labert tempo i motbakkene for ikke å gå oss stive. De få minuttene vi taper på dette tempoet har vi til gjengjeld mange mil og timer med flatere terreng på å ta inn igjen. Ikke det at vi hadde noen som helst ambisjoner om å ta igjen trikot-gutta, men det viste seg på toppen at vi ikke hadde tapt mere enn ca. 2 minutter, noe som var helt ok for oss. Nederst i bakken var det derimot kø og de bakerste hadde ikke en gang passert startstreken når vi nærmet oss toppen etter rundt 20 minutter. Dette forteller litt om viktigheten ved å plassere seg riktig fra start dersom man har ambisjoner om å gjøre det greit i dette løpet.

Team Åsnes Fjellsport

Strålende fornøyd over å endelig være i gang satte vi opp et passe marsjtempo. Einar (lokomotivet) gikk i front. Jeg (navigatør) i midten og Andres (motivator) bakerst.

Tre karer med ulik bakgrunn, med få felles holdepunkter, møtes når vi hentet barn i felles barnehage. I praten finner vi ut at vi skal på tur sammen.

Einars jobb var å holde riktig marsjtempo. Et tempo på flata og en annet litt roligere bakketempo. Dette var han ekstremt god på.

Anders med sin brede trenererfaring og store omsorg gikk bakerst og passet på at alle fikk i seg nok næring underveis og holdt humøret og motivasjonen på topp.

Min jobb var å holde kontroll på posisjonen. – At vi holdt oss på løypetraseen, samt informere laget om fremtidige bakker, avstander og lignende slik at vi alltid var psykisk forberedt på det som ventet.

Foto: Arnstein Hurulin/Fjellsport.no

Valg av fjellski

På bena hadde vi Åsnes Børge Ousland med Colltex Mohair 45 mm helfell. Bredden på skien passer i vanlige skispor. Den er lengdestiv og har en markant smørelomme. Med andre ord, en perfekt ski for lange skiturer i mye løssnø.

Med helfellene på kunne vi spasere enkelt opp bakken uten glipptak eller plundring. Med slike feller skal det enormt mye til før man må gå ut i fiskebeinsteknikk. Dette til tross for mer enn 40 kg bak i pulken. Når vi kom opp til toppen gjorde vi et raskt skibytte til Åsnes Mountain Race 46.

Denne skien har omtrent samme bredde som en vanlig langrennsski, men den er likevel utstyrt med hel stålkant og fellelås for Åsnes kortfeller. Spennet på denne skien er helt suverent. Her får du endelig en fjellski som ikke lar seg tråkke flat ved første berøring. For min del er dette den desidert beste fjellskien jeg noen ganger har prøvd. Med Mountain Race 46 og tilpassede 30mm kortfelle kunne jeg helt greit forsere vanlige diagonalgang-bakker med pulk uten problemer. Samtidig opplevde jeg en gli som var merkverdig lik de som gikk på festesmøring. Jeg hadde da valgt en ski som ligger i vektklasse ca. 10-15 kg over min reelle vekt.

Skibyttet var et bevist valg som vi lenge hadde planlagt. Det går mye raskere å bytte ski enn å bytte feller. Derfor ble langfellene værende på de brede Børge Ousland-skiene, og vi kunne gå med langt raskere ski i lettere terreng. Vekten av det ekstra skiparet måtte uansett være i pulken for å overstige minimumsgrensen på 40 kg, så dette hadde ingen praktisk betydning i den sammenhengen

Navigasjonsrigg

På forhånd hadde jeg laget en laminert flip-over-kart i A6 format med hele løypetraseen markert og utskrevet i 1:50.000 målestokk. På baksiden av hvert kartblad hadde jeg også skrevet ut høydeprofilen i tillegg til stigningsprosenten tilhørende det kartbladet jeg hadde åpent foran meg. Det hele var festet på toppen av rumpetasken som var snudd bak frem slik at snacks, næring og annet nødvendig utsyr var tilgjengelig mens vi gikk. I flaskelommen på siden av rumpetasken hadde jeg montert GPS’en. En Garmin GPSMAP 66s med Topo Norway Experience v4 kart og løypetraseen ferdig importer. Med denne riggen kunne jeg med et kjapt blikk kontrollere at vi var på track og samtidig ha full kontroll på ventede motbakker. Vi viste dermed på forhånd om bakken hadde en, to eller tre topper før den endelig var ferdig, eller om vi måtte bytte ski etter topp nummer to og lignende.

Foto: Arnstein Hurulin/Fjellsport.no

Pulk-velt og første etappe

Med gjeldene snøforhold (dyp snø) kunne stigningsprosenter opp til 3% forseres med Mountain Race 46 og kortfeller. Stigninger over dette krevde skibytte og langfell. Vi gikk derfor aldri på en smell med altfor mye glipptak fordi «bakken ser ut til å være kort, så vi kan like gjerne presse opp med kun kortfeller.» Etter bare drøyt 3 km begynte vi å ta igjen de bakerste deltagerene fra den individuelle klassen. Flere av disse hadde valgt å gå med taudrag, noe som viste seg å være svært ugunstig spesielt i de bratteste partiene hvor vi ble tvunget til å traversere opp bakken. Jeg syntes rett og slett synd på dem der de kjempet mot tyngdekreftene med pulkvelt, pulkvelt og atter pulkvelt. Denne riggen kan heller ikke ha vært så gunstig i de mange bratte og til tider tøffe utforkjøringene som Amundsen Expedition tilbyr.

God planlegging

Første etappe gikk uten noen problemer. Vi holdt oss tett til planen bortsett fra at de innlagte 5-minutters pausene uteble da vi ikke følte behov for dem. Alle tre tok til seg rikelig med næring underveis i form av spesialbrød, smågodt, nøtter og annet snacks fra rumpetasken. Drikke hadde vi også tilgjengelig i en Camelbak drikkesekk med isolert slange, alt gjemt under skalljakken. Dette var tidligere testet ned mot 20 kuldegrader og fungerte utmerket.

I den siste nedkjøringen mot Hellevatnet like før første sjekkpunkt var det flere deltagere som veltet med pulken. Noen av dem var overivrig etter å komme inn til sjekkpunkt, andre hadde litt vel optimistisk høyt tyngdepunkt i pulken, men vi passerte også et lag som tilsynelatende hadde både utstyr, ski- og pakkeferdighetene i orden.

Hvorfor veltet pulkene deres, men ikke våre? Dette var spørsmålet jeg fikk fra vedkommende etter at de også kom inn til sjekkpunkt. Svaret er enkelt: Vi kjørte med pulker som var bredere og hadde lavere tyngepunkt. Våre pulker av altså 11 cm bredere enn andre sine og hade to «deltavinger» på sidene, som gir en ekstra støtte mot pulkvelt. Arealet i pulkene våre var også så stort at vi kunne pakke alt av utstyr i ett lag nederst i pulken. Tyngdepunktet ble derfor utrolig lavt. Når du da sammenligner dette med andre pulker og sklibrett som ofte er 20 cm smalere, skal det ikke så mye fysikk til for å forstå hvorfor mange sleit med pulkvelt i de bratteste partiene. Her var vår Acapulka i en helt egen klasse.

Foto: Arnstein Hurulin/Fjellsport.no

Sjekkpunkt 1 – Hellevassbu

Inne på første sjekkpunkt ved Hellevassbu var det relativt folksomt. Vi var ikke sikker på plasseringen på dette tidspunktet, men det var heller ikke i fokus. Det vi viste var at den første etappen hadde gått raskt og at vi lå noe foran skjemaet på tid. På Hellevassbu hadde vi planlagt en time hvile.

Til tross for pent vær hadde de fleste slått opp teltet og lagt seg godt til rette. Vi valgte derimot å følge planen vår med å bare ta på «dun’isen» og krype inn i hver vår Jerven Fjellduken Extreme. Hverken jeg eller Einar hadde noe særlig erfaring med Fjellduk fra tidligere. Vi var derfor noe skeptisk til tanken til å begynne med.

Ferdigpakket til sjekkpunkt

Jeg gjorde et raskt undertøysskift selv om det strengt talt ikke var nødvendig. En ekstra trøye lå jo klar i pakkposen sammen med et par sokker, en Real Turmat, en skje og litt ekstra påfyll av snacks og næring til rumpetasken. Alt sammen var pakket i en pakkpose merket med Hellevassbu. Jeg kunne dermed bare så vidt stikke hånden ned i enden på pulken for å dra fram alt jeg trengte på dette sjekkpunktet. På denne måten kunne vi bruke det meste av hviletiden til det den burde brukes til – Nemlig å hvile.

Ferdig pakket pose til første sjekkpunkt. Effektivt, ryddig og enkelt.

Foto: Arnstein Hurulin/Fjellsport.no

Mørket begynte å legge seg og et svakt lys av månen glimtet mellom skylagene. Temperaturen lå på 8-10 kuldegrader, men det var nesten vindstille så det var godt og varmt inni Jervenduken. En halvtime før vi skulle starte på andre etappe begynte det å røre seg blant flere av deltagerne. Dette var hovedsakelig deltagere fra singleklassen som opprinnelig startet en time foran oss, men som snart hadde tatt ut to timer hvile. Dette passet i grunn utrolig bra for vår del med tanke på at vi da kunne følge etter i ferdigtråkkede spor. Et kvarter senere begynte vi å gjøre oss klare. Dette innebar blant annet dotur, skifte til skalljakke og oppfylling av næring i rumpetasken. Vi sjekket ut etter en time og ett minutts hvile.

Andre etappe

Etappen ut fra Hellevassbu starter med en drøyt to kilometer lang motbakke på rundt 6% stigning. Av erfaring viste vi at en slik motbakke ville kreve ski med langfeller. Ousland-skiene var derfor påspent fra første meter. Bare etter et par hundre meter tok vi igjen to deltagere fra singleklassen som hadde stoppet for å bytte ski.

Etterhvert flatet bakken tilsynelatende ut, men i mørket var det vanskelig å bedømme om det var snakk om toppen av bakken eller bare et trappetrinn. Kartet og høydeprofilen min sa at det kun var snakk om et trappetrinn så vi stabbet oss videre på langfellene før vi igjen møtte brattere terreng. Også her sparte vi tid og tok igjen ytterligere to deltagere før vi nådde den endelige toppen.

Startnervene gir seg – lokomotivet går

Kommunikasjonen i gruppa fungerte fortsatt utmerket og beina var imponerende friske til tross for drøyt 25 km med pulk. Den lille timen med mat og hvile hadde virkelig gjort underverket og jeg selv følte meg friskere nå enn ved starten av løpet. Alt av nervøsitet og tanker som; «hva har du begitt deg ut på nå», var lagt igjen på Hellevassbu. Nå var det rett og slett bare gøy å gå. Fra toppen av bakken kunne vi se lysene fra de som lå foran oss. Noen lys var rett i nærheten, mens andre var flere kilometer foran. Det var i grunn ganske spennende å følge med på lysene i mørket etterhvert som vi gikk. Kom de nærmere eller holdt vi samme tempo?

Den andre etappen er den korteste og kanskje den enkleste etappen på Åsnes Amundsen Expedition. Den går fra Hellevassbu nordøstover mot Tueslaet og Tuevotni før den dreier mere vestover retning Kvennsjøen og Litlos. Den første delen av etappen består av lange slake opp- og nedoverbakker før det blir brattere og mere småkupert rundt Tuevotni. Jeg kan ikke huske at vi gikk noe raskere enn tidligere, men fraværet av korte stopp og matpauser underveis gjorde at vi passerte flere deltagere også på denne strekningen. Felles for alle var at de ble passert mens de hadde en kort pause, noe vi fremdeles ikke følte behov for. Rumpetaskene var fylt opp med nytt mot på Hellevassbu og drikke hadde vi fortsatt nok av i camelbaken.

«Monsterbakken» til fra Kvennsjøen

En av de største utfordringene du finner med løypetraseen til Amundsen Expedition er nedkjøringen til Kvennsjøen. Bakken er ca. en kilometer lang og en av de bratteste nedkjøringene på hele turen. Problemet med denne bakken er at det ofte danner seg store skavler i tillegg til at det kan stikke opp steiner her og der. Disse hindrene kan være svært vanskelig å se i mørket. Dette var i alle fall erfaringen fra Anders som gjennomførte løpet året før samt tilbakemeldinger fra tidligere deltagere vi hadde pratet med.

Man bør derfor ikke sleppe seg rett ned, selv om enkelte likevel er gal eller uvitende nok til å gjøre det. Bakken bør forseres kontrollert i store svinger, noe som igjen setter pulken og oppakningen på prøve. Har du ikke veltet pulken din til nå, så kan du nesten være sikker på at det vil skje i denne bakken. Du vinner nok ikke løpet i denne bakken, men den kan godt kaste deg ut av hele Åsnes Amundsen Expedition dersom uhellet skulle inntreffe. For min egen del begynte nedkjøringen relativt kontrollert med nesten stopp før hver sving. Jeg og Anders holdt oss ganske tett sammen, mens Einar kjørte noe tøffere. Lupine-lyktene sto på maks og lyste godt opp med sine 2100 lumen. Likevel var det vanskelig å se hindringer langt fremme.

Så fort vi kom inn i den bratteste delen av bakken fikk laget vårt turens første pulkvelt. Anders tok en litt for krapp sving og fikk sleng på pulken. Meiene hogg ned i snøen. Pulken vippet rundt og skled sidelengs nedover med Anders på slep. Jeg selv var noen meter lengere nede i bakken, men så at en annen deltager like bak han fikk stoppet opp og hjulpet før jeg selv rakk bidra. -Takk for hjelpen!

Den lange marsjen mot Litlos

Vel nede på Kvennsjøen fikk vi samlet laget igjen etter totalt tre velt i bakken. Herfra kunne vi se lys fra sjekkpunkt Litlos, men vi visste at det likevel gjenstod en times gange før vi ville ankomme. Det hadde dannet seg en liten gruppe nede på isen bunnen av bakken. Vi valgte å legge oss i halen på den selv om tempoet her var et lite hakk under det vi ellers kunne tenke oss. Vi viste på forhånd at strekningen over Kvennsjøen og Litlosvannet lett kan føles lang og ensom på grunn av de åpne omgivelsene i tillegg til at man ser lysene i det fjerne. I stedet for å psyke ut av at man — aldri kommer nærmere — kunne vi slappe helt av og bare følge pulken fremfor oss og la noen andre ta den tunge jobben med å gå i front i det åpne mørke landskapet. Totalt sett regnet vi ut at vi kun kom til å tape mellom 5-10 minutter med dette tempoet, så det var absolutt helt geit med våre ambisjoner.

Et lys-tog i mørket. Noen av strekkene under Åsnes Expedition Amundsen kan virke uendelig lange i den mørke vinternatta.

Foto: Joakim Dokka Nordstad

Artikkelen fortsetter nedenfor..

Sjekkpukt 2 – Litlos

Foto: Joakim Dokka Nordstad

Litlos – har teamet gått fortere enn antatt?

Frem til nå hadde vi ikke noe spesiell formening om hvordan vi lå an plasseringsmessig, men da vi kom opp den siste kneiken og opp til sjekkpunkt Litlos ble vi svært overrasket. På sjekkpunktet stod det kun 4-5 telt oppslått. Hvordan kunne det henge sammen?

Vi hadde jo bare fulgt planen vår, bortsett fra å utelate alle de 5-minutters pausene som var tiltenkt underveis. Jeg tok en rask titt på kartet for å se hvor løypetraseen gikk videre. – Nei, det var ikke noen spor som gikk videre ut fra Litlos. Har vi virkelig holdt så høyt tempo at vi er blant de første? Vi kunne knapt tro våre egne øyne. Kroppen føltes fortsatt helt grei, spesielt etter det rolige tempoet den siste timen. Med tanke på effekten av bare én time hvile på Hellevassbu, kunne jo dette bli virkelig bra.

Klokken var 22:54 da vi ankom sjekkpunkt Litlos. Temperaturen hadde sunket til rundt 15 minusgrader, det var skiftene skydekke, svak vind, men relativt høy luftfuktighet. Anders og Einar satte opp teltet mens jeg ordnet med innsjekkingen. Det var god stemning i teltet da jeg kom tilbake. Hver vår Real Turmat var allerede fylt opp med varmt vann fra termosene. Imponerende! Først og fremst av lagkameratene med effektivitet og omtenksomhet, men også av Stanley termosene som fortsatt kunne tilby glovarmt vann etter mere enn 12 timer i 10-15 minusgrader.

Stanley Classic thermosen har en høyere egenvekt enn de fleste andre termoser, men til gjengjeld tåler de skikkelig mye juling og holder på varmen i en evighet. På denne turen var det også praktisk å ha en stor termos fremfor flere små som totalt sett ville veid mere.

Planen var å hvile 2 eller 3 timer på Litlos, for så å ta de siste 4 eller 5 obligatoriske hviletimene på Viersla. Frem til nå hadde vi ikke hatt noe spesielt fokus på tid, men overraskelsen ved ankomst Litlos trigget konkurranseinstinktet i oss alle tre. Hvordan skulle vi legge løpet videre nå? Med 2 timer hvile rekker vi å spise og slappe av litt før vi må gå videre. Med 3 timer kan vi også få litt søvn før vi må dra videre. Ulempen med dette er at det kun er snakk om en time med søvn, noe som kanskje ikke er så gunstig når vi skal ut å gå igjen etterpå. Det tar ofte litt tid før kroppen våkner skikkelig. Med to timer kan vi dra ut i relativ våken tilstand og samtidig komme til sjekkpunkt Viersla tidligere på morgenen. Da kan vi sove opptil flere timer sammenhengende i stedet for litt her og litt der. Vi bestemte oss for 2 timer hvile.

Noen slitne deltakere går ut i natten.

Foto: Kai Otto Melau

Tredje etappe

Vi bommet og stemplet ut 4 minutter over tiden på grunn av en mindre planlagt do-tur, men må man, så må man… Fordelen var at det i mellomtiden hadde gått ut 4-5 deltagere som vi lett kunne følge sporene etter. Etappen startet som vanlig med langfeller og mye oppover før den flatet ut over Ambjørgsvatnet. Vi gikk som vi alltid hadde gjort; Einar først, jeg i midten og Anders bakerst. Det var midt på natta. Alt gikk på automatikk, gå, gå, gå, gå… Kun avbrutt av at et og annet dult med skituppen bakpå pulken til Einar. Vet ikke hvor mange ganger dette skjedde, men det er ikke få. Anders kunne også meddele at han hadde godt med treff bakpå min pulk også, så jeg var tydeligvis ikke den eneste. Dultene var uansett ikke hardere enn at eieren foran ikke merket noe.

Koffeinshot


På tredje etappe mellom Litlos og Viersla har løypetraseen flere linjalrette strekninger som gjorde det vanskelig å se nøyaktig posisjon på GPS’en. Jeg gadd ikke å bruke tid på å zoome ut og inn for å finne ut om det var 2, 2,5 eller 3km til neste bakke. Denne manglende informasjonen ble raskt plukket opp og etterspurt av både Einar og Anders. Vi var så samkjørte på rutiner at dette lille avviket av jevnlige rapporter om posisjon og fremtidige bakker ble tatt tak i etter bare noen få kilometere.

Like etter Ambjørgsvatnet gjør ruta en liten bratt knekk opp et lite skar med rundt 70 høydemeter. Her måtte vi gjøre et raskt skibytte til de brede skiene med langfeller. Det var da spørsmålet kom fra motivatoren bak meg: «Hvordan går det, Arnstein? Du er stille.» «Ja, jeg er trøtt», svarer jeg, og fortsetter: «Muskulaturen føles fortsatt bra, men jeg er trøtt. Kroppen vil bare sove.» «Får du i deg nok næring», spør Anders. «Nei, jeg har kun fått i meg en energibar og noe smågodt siden Litlos. Jeg burde ha spist det dobbelte, men jeg er rett og slett for trøtt til det.» «Ja, jeg ser det», svarer Anders bekreftende. «Finn frem koffeinshot’en og se om den kan hjelpe.» Og jeg som aldri i mitt liv har drukket en kopp kaffe. Ja, jeg hadde faktisk testet denne i forbindelse med en treningsøkt tidligere på høsten, men kun for å finne ut av om jeg faktisk tålte den og ikke ble kvalm eller dårlig. Jeg var derfor trygg på at den ikke ville gi meg noen slike negative bivirkninger. Nå fikk vi se om den istedenfor kunne gi meg noe positivt i form av litt oppkvikkelse, noe som var helt nødvendig for å redde etappen og plasseringen i løpet.

Smaken av hoggorm og gjedde

På pakningen står det at den smaker sitron og Cola, men i realiteten smaker den en blanding av hoggorm og gjedde. (ref. Anders). Det anbefales sterkt å ha noe å skylle den ned med, så to store godteribiter ble raskt satt i munnen etterpå, for smakens skyld. Seansen med skibytte og Koffeinshot’en hadde ikke tatt mere enn drøyt to minutter: Det var derfor ikke noe å si på tidsforbruket enda, til tross for at dette var det tregeste skibyttet vi hadde hatt på hele turen.

Motbakken gikk vi i normalt bakketempo, men da vi på toppen skulle bytte til raskere ski igjen bad jeg om å få en km ekstra i bakke-tempo selv om terrenget var flatt. Jeg skulle nemlig tvinge i meg en ny bar av det hjemmelagede energibrødet. Og ganske nøyaktig etter en kilometer var et stort stykke med energibrød, samt noe mere smågodt fortært. Signalet for normalt tempo ble gitt til lokomotivet i front og vi var igjen på track i konkurransen. Jeg vet ikke om det var placebo, koffeinshot’en, energibrødet eller en god kombinasjon av dem, men i de neste timene rant det ut historier og løypeinformasjon fra en litt vel høy navigatør i 4-tiden på morgenen. «Den der shot’en hadde knallvirkning», kom det muntert ut fra en godt forøyd motivator bakerst i rekken.

Det er kanskje ikke alltid de bratteste bakkene, men de er seige etter mange timer på ski, i kulda og med 40kg pulk på slep!

Foto: Joakim Dokka Nordstad

Søvnmangel

Som de fleste er kjent med, så har alle form for kikk og rus en bakside. I det vi kom ut på de åpne Vierslamyrene begynte jeg å kjenne det igjen. Effekten av koffeinshot’en er åpenbart brukt opp og kroppen er tilsvarende mere trøtt og sliten. På myrene endret været seg noe. Vinden ble friskere og den høye luftfuktigheten vedvarer selv om temperaturen nå har krøpet ned mot 18 minusgrader. Jeg hører noen grove kremt og harking fra Anders, men tenker ikke så mye over dette. Jeg er bare glad jeg selv har kontroll på astmaen min, noe som slettes ikke er en selvfølge under slike forhold.

Jeg kjenner at sur vind river tak i kroppen. Hetten trekkes godt over hode og snøres sammen. «Nok en motbakke», sukket jeg i mitt stille sinn. Det er mørkt. Kroppen er sliten etter 12 timer på ski med pulk. Pulken er noe lettere enn ved start, men veier likevel mere enn 40 kg. Kroppen vil bare sove. «Krype i en varm sovepose. Det hadde vært digg», tenkte jeg. Det er tross alt flere timer siden midnatt. «Smågodt? Nei takk. Selv ikke sjokolade. — Vil bare sove.»

Det gjenstod bare et par kilometer til sjekkpunkt hvor 5 timers obligatorisk hvile ventet oss. I horisonten kan vi skimte noe som ser ut til å være et bål. «Det må være sjekkpunktet», tenkte jeg. Vi går videre i det som føles en evighet. Jeg titter opp igjen, men kan ikke se at vi har kommet noe nærmere. Jeg går inn i min egen lille boble et øyeblikk før jeg igjen ser fremover: «Blafringen fra bålet er kanskje noe mere tydelig nå enn sist, men det er fortsatt et godt stykke igjen. Hvor langt har vi gått siden vi så lyset første gang? 5 minutter? Kanskje 10 minutter? Jeg vet ikke.»

Jeg klarer faktisk ikke å huske de siste minuttene. Det er helt stille i laget. Vi kommer inn i en ny slakk stigning som ser ut til å gå hele veien opp til sjekkpunktet. «Bålet og sjekkpunktet skal bare være 4-500m unna nå», tenkte jeg. Det husket jeg fra tidligere på natta da jeg hadde studert stigningskurvene til denne etappen. Det var bare denne bakken opp til sjekkpunktet nå, men du verden så lang en slik bakke kan bli når man er trøtt og sliten. Tankene faller bort et lite øyeblikk igjen. Det går sakte. Selv lokomotivet i front henger med hodet nå. Det vaier sakte fra side til side i takt med bena. Det er fortsatt helt stille i gruppen. Alt av tanker er snøret godt inne i hetten. Det er tungt nå. Skikkelig tungt. I sidesynet ser jeg små fjellbjørker passere sakte forbi. Innimellom dukker det opp noen hytter. Først en sort tømmerhytte. Deretter en rød. «Åh, den hytta var stor», tenkte jeg. Jeg skvetter nesten til og flytter hodelykta raskt etter for å se bedre. «Nei, det er ikke noe hytte der», sier jeg til meg selv. Et heiarop i det fjerne får meg til å snu på blikket igjen, men det er da ingen som heier her oppe på vidda…

Det skal ikke stå på humøret, selv om karene er slitne!

Foto: Arnstein Hurulin/Fjellsport.no

…jeg bråvåkner av at skituppene stanger i pulken fremfor meg. Jeg må ha sett syner. Huff, nå er jeg ordentlig trøtt. Jeg får tatt meg sammen i noen sekunder og ristet hytte-tankene ut av hodet. Fokuser nå! — Det er bare noen få minutter igjen til sjekkpunkt. Like etter hører jeg heiarop på nytt. Jeg blir nesten redd for å spørre, men klarer ikke å la være. «Er det noen som heier på oss?» spør jeg usikkert. «Ja, jeg tror det», kommer det svakt og enda mere usikkert fra Anders bak. Einar er bare helt stille. Jeg stikker hodet litt ut til siden for å kunne se bedre fremover, og sannelig. Der fremme står det noen som heier på oss.

Fantastisk! Klokken er snart halv seks på morgenen. Det er kald sur vind ute og der står det jammen fire personer langs løypa og heier på oss, midt på Hardangervidda. Det viser seg å være staben fra sjekkpunkt Viersla som har kommet oss i møte litt ned i bakken. De slår bølgen gang på gang i det vi passerer og kommer løpende etter oss opp de siste meterne til sjekkpunktet. Vel, løpende er nok å ta litt hard i, men det føltes i alle fall slik basert på heiaropene. I realiteten gikk de sakte, svært sakte ved siden av oss. Tårene presser seg frem i øyekroken. Jeg klarer ikke å holde igjen. For en mottagelse. For en fantastisk gjeng med arrangører.

I lyset fra bålpannen finner jeg frem Amundsenpasset og får stemplet laget inn kl. 05:20 etterfulgt av fire varme klemmer. «Velkommen til Viersla! Nå venter 5 timer med velfortjent hvile.» Den varme mottagelsen gav meg igjen en liten oppkvikker. Nå skulle teltet opp og sikres mot vinden som var meldt senere utover morgentimene og formiddagen. Dette har jeg gjort hundrevis av ganger før, så her gikk alt på autopilot. Einar satte umiddelbart i gang med snøsmelting og vannkoking som tidligere avtalt. Vi hadde fortsatt noe varmt vann i termosene, men vi trengte mere for å sikre at vi kom over minimumsvekten på pulkene før målgang. Jeg og Anders fikk raskt rigget leir med full bardunering og snødekte stormmatter. Her skulle vi ikke trenge å bekymre oss om det skulle blåse skikkelig opp. Leiren var satt på under 10 minutter. I mellomtiden hadde Einar allerede klargjort en Real Turmat, men så sent i løpet er matlysten lav hos de fleste. Jeg tror ingen av oss fikk i seg mer enn en halv pose. Inne i teltet er det meste veldig fuktig. Stemningen likevel på topp.

Turen hadde foreløpig gått over all forventning, og våre forberedelser hadde virkelig kommet oss til gode. Vekkeklokken ble satt til å ringe om drøye tre timer. – Nærmere bestemt kl. 09:15. God natt!

Sjekkpunkt 3 – Viersla

Jeg våknet brått av hostekuler. Ikke mine egne men Anders’. Det hørtes ikke helt bra ut. Gjentatte runder som varte 10-15 sekunder. Klokken var bare 7 så jeg hadde ikke sovet mere enn en liten time. Einar sov fortsatt, men Anders hadde ikke sovet i det hele tatt. Det peip i luftveiene og minnet meg veldig om astma, men han var trygg på at det ikke var snakk om det. Det var nok bare de spesielle forholdene med lav temperatur og høy luftfuktighet kombinert med store anstrengelser over tid. Vi hadde jo hørt flere andre rundt oss med lignende hoste allerede på sjekkpunkt Litlos. Han fikk i seg en kopp varm kakao uten å vise tegn til forbedringer. I mellomtiden våknet også Einar. Siden vi alle var våkne begynte vi sakte med sikkert å forberede oss på siste etappe selv om det fortsatt var mere enn to timer til fullendt obligatorisk hviletid. Unødvendig utstyr som hodelykt ble lagt mindre tilgjengelig. Og rumpetaskene ble fylt opp for en ny lang og krevende etappe.

Siste etappe

Den siste lange etappen

Været var litt annerledes nå enn det hadde vært i gjennom kvelden og natta. Det snødde tidels tett og vinden gjorde at alt av skispor raskt ble visket ut. Etter nærmere informasjon fra funksjonærene fikk vi vite at vi lå på tredjeplass i lagkonkurransen og at vi kunne gå ut 1 time bak de som lå på 2. plass i lagkonkurransen og rundt 40 minutter bak to deltagere fra singleklassen. Etter å ha sett dem gå ut innså vi raskt at vi måtte belage oss på å navigere og tråkke egne spor. Bak oss var det 4 minutter ned til to andre deltagere fra singleklassen og kun 8 minutter til 4. plassen i lagkonkurransen. De ville derfor kunne dra noe nytte av våre spor, så her kom det til å bli kamp om pallplassen. Vi startet på sekundet etter fullendt obligatorisk hviletid. Her skulle ikke motstanderne få noe gratis. Slik føykeværet var nå ville hvert eneste minutt medførte vesentlig dårligere løyper til dem som kom etter.

Pulkbytte

Einar satte også opp et relativt høyt tempo til tross for at vi for første gang tråkket egne spor. Jeg gikk som andremann som vanlig og Anders kom hostende etter hakk i hel. Etter en drøy kilometer kunne vi se de andre hadde tatt opp jakten bak oss. Noen ganger forsvant de bak snøføyken, men så kom de frem igjen. Jeg forsøkte å danne meg et bilde av cirka avstand for så å sammenligne når de igjen ble synlig mellom vindkulene. Nærmet de seg eller måtte de også brøyte egne spor? Det så oppløftende ut. De holdt omtrent samme avstand, noe som måtte bety at de brøytet vel så mye snø som oss. Einar gikk ustoppelig på i front som vanlig, men Anders hostet stygt bak hver gang det gikk litt oppover.

Etter 3-4 kilometer skjedde det: «Anders har sluppet», sier jeg til Einar. – Ikke mere enn 5-10 meter, men nok til at jeg legger merke til det. «Jeg sliter med farta», sier han og hiver etter pusten som ikke er der. «Systemet er potte tett.» Han har store problemer med å snakke mellom hostingen. «Det er som å puste gjennom et sugerør som blir smalere og smalere», fortsetter han. «Så fort pulsen stiger, kommer hostekulene og jeg må senke farten.»

Lagånd – en viktig del av Åsnes Expedition Amundsen

Vi tar et lite minutt og gir han tid til å drikke godt før vi fortsetter. Så lenge terrenget er flatt klarer han så vidt å henge på. Problemet er bare at Åsnes Expedition Amundsen ikke er en flat trasé. Jeg legger merke til at deltagerne bak oss begynner å ta innpå. Her må vi gjøre noe. Jeg selv føler meg overraskende pigg så jeg tilbyr meg å bytte pulk med han. Min pulk er kanskje 10 kg lettere, noe som i grunn er helt naturlig da jeg også er 30 kg lettere enn Anders og Einar. «Klarer du det?», kontrer Anders skeptisk tilbake. Innerst inne vet han at dette er den eneste muligheten vi har for å beholde pallplassen i konkurransen. Han er likevel imponert over den sterke lagånden som finnes der langt inne på vidda, og som trolig også er årsaken til at vi ligger så godt an i konkurransen. Etter dette pulkbyttet kunne vi igjen holde normal fart til tross for små slakke motbakker uten at hostekulene ble for kraftige. Med 10 kilo lettere pulk klarer Anders å bite seg fast i laget selv med innslag av enkelte motbakker. De neste kilometerne gitt fint uten av det ble noe merkbar endring i avstanden til konkurrentene bak. I en periode kommer sola frem, noe som også medfører mindre luftfuktighet. Terrenget er tungt med mye løst snø og enkelte skavler. Vi går jevnt. Einar leder an som alltid.

Lagånd og samarbeid er en veldig viktig del av Åsnes Expedition Amundsen. Et lag er aldri sterkere enn det svakeste ledd, så det gjelder å hele tiden spille på de strykene og svakhetene som finnes i laget.

Foto: Joakim Dokka Nordstad

Siste lange motbakke

Løypetraseen dreide inn mot Sildabudalen noe som betydde at den siste ordentlige motbakken nærmet seg. Her ble det også en endring i vindforholdene og vi kunne igjen se spor fra de foran oss. Deilig. Det var rett og slett en eventyrlig følelse å plutselig kunne gli på skiene igjen uten at det stoppet opp med en gang. Samtidig tenker jeg på de som faktisk går fremst og brøyter vei for alle oss andre gjennom hele løpet. «Det står det respekt av!»

Tankene blir avbrutt av et litt overraskende spørsmål fra bakerste mann: «Kan vi øke farta?» Anders kjenner seg tydeligvis sterkere, noe som ikke kunne gledet oss mere. Rett rundt neste sving får vi for første gang på denne etappen øye på deltagere foran oss. Det er de to fra singelklassen som gikk ut ca. 40 minutter før oss fra Viersla. Nå er de bare et par hundre meter foran og vi tar dem igjen etter kun få minutter. «Jeg trodde denne etappen skulle være flat», sier hun ene i det de slepper oss forbi. «Jeg er helt gåen», sukker hun oppgitt og ser oppover den lage motbakken som venter. Vi forsøkte og oppmuntre henne med at det kun var snakk om drøye 2 km til toppen. —Etter det er det kun nedover igjen til mål. Det så ikke ut til å hjelpe så mye på motivasjonen, men det visste seg senere at hun klarte å vinne dameklassen i årets løp.

I den siste lange motbakken går tempoet ned til godt under normalen til tross for at det ikke er brattere enn at vi fortsatt kan gå med kortfeller. Snøen pakker seg godt opp på leggene til Einar. Det finnes ikke spor å se etter de fremste i løpet. Einar er tydeligvis blitt sliten nå. Litt overrakende, for til tross for flere hundre treningstimer med dekk og pulk sammen, har jeg enda til gode å se svakhetstegn hos han. Det er likevel kanskje ikke så rart at han nå begynner å merke det etter å ha gått i først i gruppa gjennom hele løpet og nå brøytet løyper det meste av de siste 4 timene. I tillegg har han desidert tyngst pulk for å veie opp mot min lette. Når vi nærmer oss toppen er det neste laget bare noen få meter bak oss. De har tydeligvis dratt stor nytte av oppgåtte løyper. Fremfor oss har vi ca. 10 km med flatt terreng og mye nedkjøringer til vi er i mål. Det er nå taktikken begynner. Kampen om pallplassen er virkelig i gang.

Sluttspurt og strategi

Hvordan i alle dager legger man opp til en «sluttspurt» med pulk? Skal vi virkelig slå noen, eventuelt tape på målstreken etter mer enn 24 timer i konkurranse. I mitt hode virker det rett og slett for kjipt uansett hvordan et slikt resultat ender. Kjipt ovenfor det andre laget og like kjipt og selv tape dersom man blir slått. Men det er jo en konkurranse og vi er jo alle konkurransemennesker. I alle fall Team Åsnes Fjellsport. Ok, la oss ta konkurransen et steg til: Vi kjører på taktisk nå frem til vi kommer til de oppkjørte løypene nede i Maurset. Dersom vi er likt da, så foreslår vi å gå inn sammen. Delt 3 plass. Det er nok det beste for oss alle. Men dersom vi får luke før den oppkjørte løypa, går vi får egen pallplass.

Uansett, før vi starter på første nedkjøring, bestemmer vi oss for å legge Camelbaken og rumpetasken i pulken. Dette vil gi oss en sikkerhetsmargin på ca. 3 kg i hver pulk ved målgang. Med denne vekten er vi helt sikre på at pulkene totalt veier mere enn 3×40 kg som er kravet. Med utsikt ned mot Hallingeskeidet og sikkerhetspunktet stopper vi opp og legger den ekstra vekten i pulkene. Anders overtar også sin egen pulk da det ikke er noen motbakker av betydning igjen. Han har også tross alt noe mere muskelmasse til å stoppe denne pulken med enn hva jeg kan skilte med. I løpet av denne ompakkingen blir vi passert av lag nr. 4 som etter et hyggelig nikk sklir forbi og nedover den første lange unnabakken mot Maurset. Taktikken vår er at de nå skal få æren av å gå først å brøyte løyper for oss. Vi vil uansett lett ski dem inn igjen i bakkene. En annen ting som jeg merker meg er at de begge to går med både rumpetaske og Camelbak på seg. Det er lett å se selv under skalljakken da de har tilsvarende stor pukkelrygg som vi har gått med frem til nå. Dersom de ikke har alt for mye overvekt i pulken vil de måtte stoppe opp på et eller annet tidspunkt før mål for å legge den ekstra vekten ned i pulken. Dette trigger konkurranseinstinktet vårt og vi blir raskt enige om at vi skal gå bak dem i deres løyper helt til de blir tvunget til å stoppe opp å legge bagasjen i bulken. Da kjører vi!

Planen er lagt. Anders og Einar river samtidig av kortfellene da de fortsatt har noe festesmøring under fra tidligere. Jeg selv beholder mine på da skiene fortsatt glir vel så bra selv med fellene på. Da har jeg samtidig også godt feste til slettene og de få korte motbakkene som gjenstår.

Posisjonering

Halvveis i denne første nedkjøringen må alle lag innom et ubemannet sikkerhetspunkt og klippe Amundsen-passet for å få godkjent løpet. Passet har jeg lagt klart i brystlommen på jakken slik at jeg raskt får det frem og klipper, nærmest i fart, før jeg fortsetter videre nedover etter de andre.

I bunnen av bakken er vi samlet igjen som ett lag. Dette viser igjen hvor stor fordel det er å komme bakfra. Selv med feller klarte jeg å kjøre inn Einar og Anders. Det andre laget har fortsatt en liten luke på oss og setter opp et tøft tempo. Anders, som nå tydeligvis ikke har pusteproblemer lengre, ser tegninga og tar ansvar. For første gang på turen tar han føringen, noe han gjerne skulle ha gjort under de tøffe forholdene tidligere på etappen. «Vi må få kontakt!» roper han i det han passerer Einar. Jeg blir liggende bakerst og Einar i midten. Farten i laget økes betydelig for å tette luka til pallplassen. Hver kilometer er en kamp nå. I følge kartet og høydekurvene skulle det ikke være noen bakker av betydning lengre. Men likevel føler vi at vi møter den ene motbakken etter den andre. Selv om høydekurvene på kartet peker nedover. Bakkene er der, men de fleste er ikke mere enn 10-15 høydemeter og vises derfor ikke på vanlige 50.000-kart. Det er tydelig at vi er svært slitne etter rundt 26 timer i konkurranse og minimalt med søvn.

Etter en altfor lang motbakke som knapt er synlig på kartet, kommer vi dit vi ønsker å være; på ryggen til pallplassen. To slitne lag kjemper seg mot mål. Nå blir det en tett kamp de siste kilometerne, men vi har nå endelig fordelen av å ligge i rygg, mens det andre laget må brøyte spor. Ikke tale om at vi gir fra oss denne posisjonen nå.

Vi nærmer oss den aller siste nedkjøringen mot Maurset og mål. En og annen bjørkebusk passeres, noe som også bekrefter at vi er ferdige med vidda. Denne gangen er jeg i alle fall trygg på at det ikke er fantasien som løper løpsk. Vi nærmere oss virkelig mål og det på imponerende måte med tanke på forutsetningene vi hadde et drøyt døgn tidligere. Sysendalen åpner seg foran oss og vi kan se skisenteret i bunnen av dalen hvor målområdet er. Nå er det kun en bratt utforkjøring igjen før vi kommer inn på preparert løype. Derfra er det kun 2 km til mål. I det vi psyker oss opp for en siste krevende utforkjøring, denne gangen i til dels tett bjørkeskog, stopper laget foran oss opp. Jeg hadde nesten glemt av det, men det var jo nettopp dette vi hadde håpet på da de passerte oss for rundt 10 km siden, før sikkerhetspunktet. Nå var det deres tur til å legge Camelbak og rumpetasker i pulken for å sikre at minimumvekta ble overholdt. Nå har vi sjansen til å ta pallplassen. Vi gir dem et hyggelig nikk i det vi passerer og setter utfor bakken.

Foto: Fjellsport.no

Siste bakke

Den siste bakken startet relativt slakt. Dalsiden var dekket av dyp puddersnø med kun et spor fra de fremste deltagerne som sannsynligvis allerede var i mål. Anders og Einar var allerede godt i gang ned bakken foran meg. Her var det om å gjøre å få så stor luke som mulig til laget bak oss mens de pakket om pulken. Bare tanken på en eventuell spurt på målstreken var noe jeg overhode ikke var interessert i, hverken for min egen eller det andre lagets sin del. «Enten kjører vi fra dem nå, ellers går vi sammen over mål. — Begge lagene.»

Utfordringen i denne bakken var å holde stor fart, men samtidig unngå at pulken veltet, noe som lett kunne skje i det dype sporet vi fulgte. Jeg satt meg i hockey for å minimere luftmotstanden så mye som mulig. Farten økte på, men jeg følte fortsatt at jeg hadde god kontroll. Etter noe få hundre meter finner jeg et annet parallelt spor og passerer både Anders og Einar i langt større fart. Avstanden mellom bjørketrærne ble stadig tettere etterhvert som vi kommer lenger ned i dalen. Løssnøen gjorde det krevende å bremse med de smale skiene, men jeg følte likevel at jeg kunne trekke i nødbremsen og bare sette meg ned dersom farten skulle komme ut av kontroll. Jeg stod nå i mere oppreist stilling og presset begge hendene godt ned i draget for å dempe den hoppende pulken så mye som mulig. Jeg lå helt på grensen nå — Kanskje litt over. Sporet jeg fulgte gjorde en stor venstresving i et litt mere åpent område, men jeg innså raskt at jeg hadde altfor stor fart til å klare den samme svingen. «Her må jeg finne en annen rute mellom trærne, og det raskt!»

Jeg fikk assosiasjoner fra barndommen min hvor jeg og brødrene mine akte og sto på ski i ofte altfor stor fart gjennom bjørkeskogen hjemme i Finnmark. «Dette er noe jeg har gjort mange ganger før», tenkte jeg. I det jeg dundret ut av svingen og ut i løssnøen så jeg den nye traseen fremfor meg. En åpning mellom trærne som gav meg muligheten til å ta meg inn på track uten å trekk i nødbremsen eller miste nevneverdig terreng i forhold til opprinnelig trasé. Om det var englevakt, flaks eller gamle innøvde skiferdigheter som bidro mest, vites ikke, men jeg var i alle fall takknemlig og godt fornøyd da jeg tilslutt stoppen opp i bunnen av bakken der Åsnes Expedition Amundsen kommer inn på den preparerte løypa ca 2 km før mål. Mest av alt var jeg fornøyd med at jeg hadde klart å gjennomføre hele løpet uten en eneste pulkvelt. Spenningen var likevel ikke over.

Hvordan gikk det med Einar og Anders. Fra der jeg stod kunne jeg se helt opp til toppen av bakken, men bjørkeskogen gjorde at jeg ikke klarte å se noen. Det var først nå det virkelig gikk opp for meg hvor raskt jeg egentlig hadde kjørt denne bakken. Sekundene gikk… Hvem kommer først. Einar og Anders, eller det andre laget? Jeg ventet nærmere et minutt før jeg fikk øye på den første deltageren. Yes! Det var en av våre. Anders kommer i fint og kontroller driv ned den siste kneika. «Hvor ble det av Einar?» spør jeg i det han nærmer seg. «Jeg vet ikke», svarer han raskt. «Men han burde ikke være lagt bak.» Vi blir begge stående å se oppover dalsiden noen sekunder før vi endelig får øye på en ny blåkledd deltager. «Der kommer han!» roper Anders begeistret. «Jeg ser ikke noe til det andre laget», svarer jeg raskt. «Da begynner vi bare å gå», foreslår Anders før han fortsetter: «Han går oss lett inn igjen her på flata.» Vi setter i gang i et rolig tempo i de nypreparerte løypene. Einar tar oss lett igjen og bekrefter mistanken vår. «Pulken veltet», sier han med en litt irritert mine i det har kommer forbi.

Han er tydelig oppgitt over å ha brukt unødvendig lang tid ned bakken. Før vi runder neste sving snur jeg meg en siste gang for å se om det andre laget kommer etter, men jeg klarer ikke å se dem. Vi har dermed en luke på minst 3-400 meter. I de preparerte løypene regnet jeg med at vi enkelt skulle klare å holde denne avstanden, men selv her har arrangøren klart å legge inn en og annen bratt kneik. Jeg som fortsatt hadde kortfeller på, klarte disse bakkene greit. For Anders og Einar som gikk uten feller, var disse bakkene et mareritt, da alle måtte forseres i fiskebeinteknikk. På flatene og unnabakkene i mellom var det stikk motsatt. Kortfeller på preparerte løyper glir ekstremt dårlig, noe som bidro til at jeg måtte kjempe meg nedover der Anders og Einar gled rett i fra meg. Jeg var derfor slettes ikke sikker på at pallplassen var berget selv om det bare gjenstod 1,5km. Hadde jeg tid til å rive av fellene? Totalt sett ville det gått raskere uten feller her. «Kommer de bakfra?», spurte jeg gjentatte ganger. Jeg turte knapt å se etter selv. «Nei jeg kan ikke se dem», fikk jeg stadig til svar. Likevel klarte jeg ikke å tro at dette virkelig var sant, ikke før vi så målseilet og at det var lengere fri sikt bak enn frem til mål. «Vi hadde klart det!» Vi kommer på pallen. Følelsen var ubeskrivelig. — «Hvordan kunne turen bli så vellykket? Tre karer med ulik bakgrunn, med få felles holdepunkter, møtes når vi henter barn i felles barnehage. I praten finner vi ut at vi skal på tur sammen.»

God planlegging og gode forberedelser tror jeg var årsaken til at vi gjorde det så bra som vi gjorde. Vi brukte tiden godt opp mot løpet og hadde noen effektive og gode turer hvor vi fikk testet utstyr, rutiner og ikke minst ble bedre kjent med hverandre. Vi skal heller ikke se bort i fra at vi var heldige som ikke hadde noe trøbbel underveis, noe jeg mistenker er mere vanlig enn uvanlig. Når det gjaldt fjerdeplassen viste det seg at de uheldigvis hadde et ublidt møte med en bjørkelegg i den siste store nedkjøringen. Draget på den ene pulken knakk, og gjengene på øyebolten ble revet av. Hadde ikke dette skjedd er jeg trygg på at vi hadde delt 3. plassen.

7 tips til å finne en trygg rute opp fjellet

Her får du noen enkle, konkrete og gode tips til hvordan du kan jobbe i felt for å finne trygge ruter opp på fjellet. Det er ikke alltid enkelt, men er strengt nødvendig for å holde seg trygg og for å få god skikjøring. Det viktigste er uansett at det kommer flere skidager, og at man kommer seg trygt hjem igjen.

Les mer »

Slik fôrer du jakthunden

Riktig ernæring er alfa og omega for en sunn, sterk og glad jakthund som skal yte maksimalt dag etter dag i fjellet. En godt trent jakthund kan fort legge bak seg mer enn 60 km i kupert terreng, myr og vier. Skal du ha glede av hunden flere dager i strekk må den fôres med omhu.

Les mer »

En skal ikke sove bort sommernatten

Sommeren byr på lange lyse netter med fantastisk lys og gir derfor muligheten til utrolige naturopplevelser. Det er bare noe helt unikt med å sove ute en sommernatt i det fri, der en får med seg alle de magiske stemningene gjennom døgnets tider.

Les mer »

Mat på tur

Er du en av de som sliter med hva du skal ta med av mat på tur?
Tom for kreative ideer og kanskje litt lei av frysetørket mat?
Her er noen kreative tips og forhåpentligvis litt inspirasjon som kan hjelpe deg!

Les mer »

17 geniale ting/lifehacks på tur

Skal man på tur, så bør man optimalt sett kanskje pakke så lett som mulig. Og da kan det være greit å ta med seg gjenstander som kan brukes til mye, som ikke tar så mye plass og som er lette.

Her lister vi opp noen av de mest geniale tingene og noen «lifehacks» som kan være greit å kjenne til!

Les mer »

8 grunner til å trene på kameratredning og ta et kurs

Kameratredning er en avgjørende ferdighet alle som beveger seg i skredterreng trenger. Du vil helst aldri få bruk for disse ferdighetene, men den gangen du trenger det bør det sitte i ryggmargen! Det viktigste målet er selvsagt å unngå å havne i et skred i første omgang, men om noe skulle skje, så er det viktig å vite nøyaktig hva man skal gjøre. Dette krever trening, trening og mer trening. I slike tilfeller teller hvert sekund. Et kurs og egentrening er derfor essensielt.

Les mer »