fbpx

Nordvestpassasjen med Moa Hundseid og Ousland Explorers

Nordvest passasjen anno 2019 – med Ousland Explorers og Moa Hundseid

 

Nordvest passasjen er en tur som har lang tradisjon, og historie som strekker seg langt tilbake i tid. Mange nederlag og en noen tøffe erobringer. Naturen der oppe i nord er rå!
Det krever full konsentrasjon å kunne ta vare på seg selv til enhver tid. Kuldegrader ned mot 40 blå, fuktig vind som kryp inn til marg og bein og isbjørn som lusker utenfor teltet. Caribou (villrein) som spring over tundraen og naturopplevelser som er store og praktfulle selv i det harde klimaet.

 

Dette var min andre kryssing av nordvest passasjen som guide for Ousland Explorers. Turen er på 400 km gjennom driv-is, tundra, og øygrupper. Etter min mening har bestanden med isbjørn i området forflytta seg eller økt, noe som gjør at du har rikelig med isbjørn rundt deg. Vi hadde isbjørn i camp, og ellers på sporet, men de holdt seg på respektfull avstand stort sett hele tiden. Dette gjorde at vi kunne slappe av og ikke bruke for mye krefter og energi på å være redd for skinken vår (hehehe).

 

Turen går over 20 dager. Jeg hadde med meg 7 kunder, som bestod av ulike nasjonaliteter. Vi starta ut fra Cambridge Bay, en liten inuit-landsby. Dessverre har staten tatt mer og mer kontroll over hverdagen til eskimoene gjennom boligstøtte og mat, som da dessverre fører til ledighet, alkoholmisbruk, vold og mangel på kunnskap til å leve av -og med naturen. Dette er fryktelig trist å oppleve, når jeg vet at folkestammene i disse områdene er et av verdas dyktigste til å leva av -og bruke naturen rundet seg, slik de har gjort gjennom tusenvis av år. De har klart å overleve i et slikt ugjestmildt klima, og bygge seg et liv med grunnlag i å utnytte det de hadde tilgang på av jakt, og fiske. Rett og slett utnytte hver eneste del av dyrene de jakter for å klare seg med mat og klær.

 

Da vi forlot Cambridge Bay var målet vårt Gjøa Havn, 400 km øst. Mangen vil jeg tro var nervøs for isbjørn på denne turen.

En ekspedisjon er en tur som innebærer risiko og uvitenhet. Uvitenheten om en klare å nå fram til målet i tide, om man møter isbjørn og alt det ukjente man ikke har opplevd før. Denne turen har alt dette. Man tenker hele tiden på frostskader, åpent vann, isbjørnfare, storm, været, retningen vinden kommer fra, ja, det det meste av det en arktisk ekspedisjon innebærer. Spenningen er alltid litt ekstra stor de første dagene.

 

Ikke mange dager inn i turen fikk vi faktisk besøk av en isbjørn utenfor teltet.

Vår isbjørnvakt «Bear», en gatemix av en hund fra Cambridge, varsla krakilsk. Jeg våknet omsider omtåka av bjeffing og klarte og spratt opp av soveposen, lada våpenet og skøyta et varselskudd gjennom ytterteltdøra på ca. 1,5 sekunder. Bjørnen var ikke fornøyd med velkomsten og bestemte seg å komme tilbake en annen dag. Det var jeg og resten av gruppa forså vidt enige med han i. Det var på natta, og da vil alle hvile – ikke bekymre seg for isbjørn. Det tok ca. 5 minutter før alle sov igjen. Jeg fyrte av to ekstra 2 varselskudd, det er greit å visa at vi er litt større og skumlere enn det vi egentlig er sånn at isbjørnen skal føle at det er en kamp å få tak i skinkene våre. 4 store røde telt, våpen og en krakilsk hund funka veldig bra.

Vi hadde ingen værfaste dager på denne turen, men vi måtte vente på «pick up», to dager, fordi det va to i gruppa som ikke var rutta for ekspedisjonen. Mer trening og erfaring var nødvendig.

Omtrent etter dag 10 venta skru-isen, hver dag på dukket det opp flere ferske og gamle isbjørnspor. Jeg er forholdsvis avslappet med tanke på isbjørnfare. MEN jeg har veldig stor respekt for deres matfat, område og livsstil. Så det er vi som skal tilpassa oss etter dem, fordi det er vi som er på besøk i deres hjem. Derfor er det viktig for meg å opptre respektfullt, og ikke forstyrra isbjørnen unødvendig. Det er også viktig å opptre forsiktig med tanke på sikkerheten ovenfor oss som gruppe.

 

Forhåndsregler, rutiner og å holde hodet kaldt er noe av det jeg setter på «viktig-lista». Å være kjent med de hjelpemidlene du har med deg om en kritisk situasjon oppstår, hvordan en lader våpenet, og at man bærer det på en sikker måte så ingen vådeskudd går av. Det er viktig. Det er ingen hjelpemiddel om du ikke vet hvordan du skal bruke dee, da blir det bare en belastning, en ulempe og ulykker kan i verste fall oppstå ved at man skader hverandre.

 

Skru-is og skrugarder kom og de ble forsert. Timene fyker av gårde når man beveger seg i slik is. Du må lete og finne nye veier utenfor kompasskurs for å komme igjennom isen som ligge hulter til bulter foran deg, dekorert med bjørnespor. Hannbjørn og binna som er ute med bjørnunger.

Isen var snill med oss i år. Den kom i ulike former, noen skrugarder var flere meter høye, andre lå som fine belter som vi klarte å skli fint over med skituppene vår uten for mye baksing.

 

Mot slutten måtte vi gira opp noen hatt et par dager for å ta igjen tapt tid og kilometer.

Vi økte timetallet per dag med effektiv skigåing, fra 6 timer til 7, 8 og til slutt til 9 timer om dagen.

Rutinen er som følger: 1 time effektiv gåing og 15 min pause til vi har nådd antall timer per dag.
Etter halvveis i timetallet er det lunsj – nudler! Jeg syns det er dritdigg, men mitt behov for gourmetmat er særdeles lågt, så lenge jeg får sjokolade og en form for mat med kalorier er jeg nøgd.

 

Kilometerne tikka inn og Gjøa Havn nærma seg. ALLTID på slutten av en tur pleier jeg å være nok så fokusert på å ikke slappe av, fordi det er da feil oppstår. I begynnelsen og under en tur er en uansett skjerpa, men når slutten nærmer seg blir en ofte ukonsentrert og begynner å slarve. Da kommer ofte frostskadene, teltet kan fyke av gårde, man kan brekke skistaver fordi man er uforsiktig, og matskåla kan blåse vek, brann i teltet, solbrenthet og man kan begynne å spise for mye av matlageret, you name it!!!

 

Det var litt av hvert så oppstod denne gangen også, men det som gjorde mest inntrykk var at hunden stakk av og hadde det særdeles kult med å springa etter Caribou (villrein) i en lang time! Vi stoppa og merka at hunden var vekke. Som regel fulgte den etter gruppa og passa på at alle var samla. Vi sperra opp øynene og var livredde for som kunne ha skjedd. Vi var så heldige å få låne hunden, så vi ville levere den tilbake til eierne i beste hold etterpå. Den hadde det helt topp imens den sprang etter alt dyreliv på tundraen, men vi måtte snu og gå tilbake til der vi hadde camp for å lete etter han. Vinden var sur denne dagen og sjansen for å få frostskader var absolutt tilstede, noe som var litt skummelt.
Vi gav til slutt opp å gå tilbake til forrige camp på grunn av sterk vind. Vi fortsatte mot land igjen i håp om han var på jakt, og ganske så riktig så dukket han opp igjen, mer lykkelig enn noen gang. Ei rype var nok gått med på jaktrunden, etter blodige smil om kjeften å regne.

Vi ankom Gjøa Havn med hund og alle fingrer i behold. Jeg handla snop for 700 kr og så fram til å vaske skitten av en illeluktende kropp. Det er utrulig hvor drit en kan lukta etter en måned på tur, men det er også utrulig hvor lite en faktisk kan kjenne lukta. Når det er så kaldt som på denne turen trur jeg luktesansen og antall bakterier blir rimelig redusert. Med en gang en kommer inn i et varmt rom blir fort situasjonen en annen…

Etter en dusj, middag og et par kilo sjokolade er en klar for nye sprell og drømmene svever videre til nye turer igjen. Lengte tilbake til isen, tundraen og den roen i sjelen en får på tur.

Takk for følget og turen!

 

Moa

 

 

Om Nordvestpassasjen:

 

Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.
De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og fastlandet av en serie av Arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen.

Helt fra 1500-tallet og fram til i dag har mange europeiske land sendt ut ekspedisjoner for å finne en passasje som kan etablere en raskere handelsrute til Asia. Det var på leting etter denne passasjen at mesteparten av den nordamerikanske øst- og vestkysten ble oppdaget og kartlagt.

I 1539 sendte Hernán Cortés en ekspedisjon under ledelse av Francisco de Ulloa, som skulle seile langs dagens Baja California for å finne passasjen. 8. august1585 kom den engelske oppdageren John Davis frem til Cumberland Sound på Baffin Island. I 1609 seilte Henry Hudson opp Hudsonelva for å lete etter passasjen. Hudson var senere involvert i oppdagelsesferder til Nord-Canada, og oppdaget Hudsonbukta.

Jens Munk prøvde i 1620, på oppdrag fra Christian IV å finne Nordvestpassasjen, men kom ikke lengre enn Hudson Bay.

I 1845 forsøkte en velutstyrt britisk ekspedisjon ledet av Sir John Franklin å bryte seg vei igjennom isen ifra Baffinbukta til Beauforthavet. Da ekspedisjonen ikke returnerte ble det organisert et utall redningsekspedisjoner. Det var disse ekspedisjonene som kartla større deler av passasjen.

Den første til å seile hele passasjen var den norske oppdageren Roald Amundsen, som hadde kastet anker i 1903 akkurat i tide for å unngå hissige kreditorer som ville stoppe ekspedisjonen. Reisen ble gjennomført på tre år med den lille ombygde fiskebåten «Gjøa». Den ekstreme tidsbruken hadde sin årsak i at han valgte en rute som var kommersielt upraktisk for gjennomfarten. I tillegg var passasjen tidvis meget grunn.

Den første krysning fra vest til øst var med skonnerten «St. Roch» i 1940 under kaptein Henry A. Larsen. Med samme skip var Larsen også den første til å ta seg igjennom passasjen på en enkelt årstid (1944).

Sommeren 2000 dro flere skip nytte av tynnere sommeris i passasjen og tok seg igjennom. Det er mulig at global oppvarming kommer til å gjøre passasjen farbar i større deler av året, noe som gjør passasjen attraktiv som shippingrute. Skip som skal fra Asia til Europa sparer 4000 km ved å benytte passasjen i motsetning til dagens shippingruter gjennom Panamakanalen.

 

Nordvestpassasjen med guide?

 

Flere guideselskap fra Norge guider denne turen.

Dette er en krevende skitur på rundt 400km i skikkelig polare strøk. Med skruis, isbjørn og alt som hører til slike turer.

De fleste starter turen fra Cambridge Bay, en liten landsby med 1600 innbyggere i Nunavut territoriet i Canada. Dette er også stedet hvor Roald Amundsens skip «Maud» ble reddet fra bunned av havnen og bragt tilbake til Norge. Videre går turen igjennom passasjen og til Gjøa Havn, oppkalt etter Amundsens skip «Gjøa» som ble verdenskjent i år 1906, da skipet til slutt kom seg igjennom Nordvestpassasjen.

Ousland Explorers er et av flere selskap som guider denne turen, og deres egen guide Bengt Rotmo var faktsk den første til å gå på ski gjennom hele Nordvestpassasjen.