Sesongen som var 18/19 – Åste Innleggen

I vår har vi gjort en rekke intervju med våre ambassadører for å høre litt hvordan deres skisesong var, hvilke utfordinger de møtte og for å få en liten oppsummering.
En av våre ferskeste ambassadører, Åste Innleggen, har opplevd mye denne vinteren. Hun har delt mye og personlig fra hennes skisesong i 2018/2019. Les og nyt!

 

«Hverdagen for meg er egentlig ganske ulik fra dag til dag. Før Norge på langs turen startet jeg i ny jobb. Jeg hoppet litt av karrierestigen og det «jaget» som er på en hektisk sykehusavdeling til fordel for nattevaktstilling med turnus skreddersydd for de som liker friluftslivet. I arbeidsperioden blir det ikke alltid de lengste turene, men tur blir det.»

 

Først – fortell litt om deg selv, hvilke planer og hvilke forventninger du hadde til skisesongen?

Jeg heter Åste og har akkurat fylt 28 år. Til vanlig jobber jeg som sykepleier i Hammerfest. Deler hverdagen med min samboer og våres to hunder, begge er av rasen Alaskan malamute og kommer fra Kennel Trapline. Kort om hundene; Arja er 3 år og Bison er 9 år. Bison har gått i spann frem til vi tok over han like før min langtur. Han startet pensjonistkarrieren med et smell.

Hverdagen for meg er egentlig ganske ulik fra dag til dag. Før Norge på langs turen startet jeg i ny jobb. Jeg hoppet litt av karrierestigen og det «jaget» som er på en hektisk sykehusavdeling til fordel for nattevaktstilling med turnus skreddersydd for de som liker friluftslivet. I arbeidsperioden blir det ikke alltid de lengste turene, men tur blir det.

Ofte blir kvelden nytt på sofaen med Monsen eller et annet turprogram på TV’n, som jeg allerede har sett x antall ganger tidligere… (ikke alltid så fornøyd samboer når Monsen krysser Canada for 23. gang)

I turnusen prøver jeg å utnytte friperiodene. Noen ganger planlegges turen lenge på forhånd, som for eksempel Pasvikturen i februar, og Finnmarksvidda i mars. Samtidig blir noen av turene regelrett tatt på sparket, dette er fordelen med å ha en slik turnus jeg har! Noen ganger tar jeg bare skia på meg og går på tur rett fra ytterdøren. Det er ganske fint når man har to polarhunder som elsker å gå på tur i all slags vær.

Denne sesongen har mitt hovedfokus vært å kose meg, gjøre det jeg har lyst til, og ikke minst bli litt tryggere på vintertur. Når jeg tenker tilbake kan jeg si meg fornøyd med at målene for denne sesongen definitivt ble nådd!

Livet er egentlig ganske fint, men jeg må ærlig innrømme at «Post trail depression» traff meg midt i trynet etter Norge på langs turen. For de av dere som aldri har hørt om «Post trail depression»; «You just enjoyed some of the most amazing days of your life and it`s hit you that it`s all over. The solitude, the «eating whatever you want» with no consequence, the body odor, nature and list can og on – all gone. In echange you get responsibilities, stress, people who don`t get it, and the dilemma of adjusting to societal norms»

Jeg hadde hørt om uttrykket før turen, men hadde egentlig ingen forhold til det, og viste ikke helt hva som ventet meg. Etter Nordkapp var det tilbake til hverdagen. Etter å gått to til fire mil hver dag de siste månedene tenkte jeg at sofaen skulle bli et etterlengtet tilholdssted; men etter et par uker traff det meg. Den tomme følelsen og savnet etter å gå. Det høres kanskje absurd ut, men jeg savner fortsatt den daglige vandringen. Det skal vel ikke skjules at jeg også har en form for PTSD som gjør at livet noen ganger ikke er like enkelt, heldigvis har jeg funnet medisin i naturen og friluftslivet.

 

Fortell oss litt om vintersesongen så langt, hvordan har skisesongen din vært i år?

Jeg har gjort mye forskjellig i vinter selv om sesongen startet litt sent. Eller, sent og sent, men senere enn foregående år! Første turen med ski på beina denne sesongen gikk til Ingøya i Måsøy kommune, helt ytterst ute i havgapet. Neste stopp herfra blir Svalbard og Nordpolen. Kalenderen sier 19.januar, og det er fortsatt mørketid. Likevel er det få dager til sola sier hei etter tre måneder med fravær. Ingøya bydde både fint skiføre, måneskinnstur, nordlys, flust med hare og ikke minst ørn. Snakk om idyllisk start på skisesongen?

Etter Ingøya ventet det helgetur til Karasjok mens samboeren spiller seriekamp i innebandy. Jeg hiver meg med til Karasjok, egentlig ikke for å se kamp, men gripe muligheten til å gå på ski i dette vakre området. Ja, «littegrann» egoistisk…

Eneste målet denne helgen var å se solen igjen, og nyte noen mil på ski med to hunderomper fremfor meg. Tror du jeg så sola? Gjett om! Magiske snøkrystaller i lufta, 30 kalde, og et gledelig gjensyn med sola.

Februar er et faktum, og et lite eventyr som jeg hadde gledet meg til lenge var neste tur på planen. En uke i Øvre Pasvik nasjonalpark; gå fra koie til koie med pulken fylt til randen av godsaker, alt fra hjemmebakt brød til skillingsboller. Ikke minst godt selskap med samboer og et vennepar.

Etter Pasvikdalen var det Finnmarksvidda som sto for tur. Turen planla jeg i hovedsak alene, men tok gladelig imot selskap hvis noen ville bli med. Litt over en uke til tur deltar jeg på en «Turjente samling» og det ene fører til andre, og plutselig har turfølget gått fra en til fire (egentlig seks, selvfølgelig er Arja og Bison med).

Tror når jeg snakker for hele gjengen når jeg sier at turen ble finere enn forventet. Vi fikk med oss Finnmarksløpet ute i naturen, vi opplevde all slags vær, jeg fikk nye god turvenner ikke minst. Ja takk til flere slike turer.

Påsken innebar selvfølgelig  lange og korte skiturer i vakre Porsanger, kosetur i Skoganvarre osv. Vanligvis er jeg forsynt med skiturer i begynnelsen av mai, men år kjente jeg på at skisesongen kunne egentlig vart litt til.

Som dere sikkert har fått med dere har skisesongen hovedsakelig utartet seg i Finnmark. Vi har egentlig ganske fin lekeplass rett utfor døren. Med naturen så tilgjengelig er ikke behovet for meg å dra så langt.

 

Hva har vært sesongens høydepunkt, og hvorfor?

Det er umulig å kunne velge ett høydepunkt. Fordi jeg har vært på så mange ulike og fine turer.  Nå nevner jeg noen i fleng her. Karasjok  i 30 minus, to trekkvillige og glade hunder. Perfekt skiføre og sola som så vidt sniker seg over horisonten. Denne kvelden overnatter vi på Engholm husky, i en liten lodge mitt i blant furuskogen.

Eller den kvelden når du sitter innerst inne i Øvre pasvik nasjonalpark, i en bitte liten koie, det spraker fra radioen, mobildekningen er for lengst borte. Du har godt selskap og på ovnen stekes det elgkjøtt. Kunne ramset opp i evigheter om stemningen, men det er vanskelig å beskrive. Ikke minst smakte festmåltidet godt etter noen kilometer i urørt og magisk pasviknatur.

 

Hva kunne vært bedre, eller hva kunne du vært foruten i vinter?

Vet egentlig ikke. Er vel egentlig ganske fornøyd med sesongen. Det er jo selfølgelig noen turer som kanskje ikke er like gøy. Når du er henger livredd etter to gærne malamuter i nedoverbakke og det eneste du ser for deg at nå knekker du alt av bein som finnes i kroppen. Men når det er sagt så synes jeg det skal være litt sånne turer også, kan ikke bare være bra hele tiden.

 

Og til slutt, vi må jo selvsagt spørre hvorfor du velger Åsnes ski!?

Jeg valgte Åsnes Ski så fort jeg begynte med vinterfriluftsliv egentlig. Jeg visste at Åsnes var kvalitetsski som tåler en støyt og som er både robuste og varierte, ikke minst ski uten stålkant. Mine første Åsnes ski var; Kongsvold. Brede gode ski som passer til det meste av skiaktiviteter og for de som ikke er så glad i å gå i preppa løyper.