I vår har vi gjort en rekke intervju med våre ambassadører for å høre litt hvordan deres skisesong var, hvilke utfordinger de møtte og for å få en liten oppsummering.
Brødrene i Zsoltsons valgte å gi oss en omfattende oppsummering i en sammenehengende tekst. Mye tyder på at de travle foreldrene fint kan klassifiseres som «hverdagshelter» etter denne sesongenen. Les deres oppsummering av skisesongen 2018/2019 da vel!

Skrevet av Kjetil Volent -Zsoltsons

«Med til sammen 7 unger, 3 koner, fordelt på oss 3 brødre og uante mengder timer med kjøring til aktiviteter hit og dit, så blir logistikken i hverdagen ofte av en slik karakter at man ikke nødvendigvis bare kan slippe alt man har i henda for å stikke på ski med engang pudderalarmen går. Her trengs det planlegging i alle ledd og helger og langturer planlegges ofte på en eller annen familie bursdag i juni. Å spå pudder så langt inn i fremtiden klarer til og med ikke Snåsamannen,  så her er man som oftest overlatt til flaksa.»

Nok en gang, nok en høst og nok en intro til en sesong, så kriblet det i drømmer om uendelig fjellsider med pudder. Pudder til knærne med snø så langt oppover øra at man knapt kan se noe som helst. Lange, ubesudlede fjellsider, kun sammen med de beste kompiser i verden. Hver sesong starter slik, men alle sesonger innfrir nødvendigvis ikke alle drømmer. Vi bor midt i landet og har som regle ett prima skare føre på høyde med det best i Europa, ofte helt uten snurten av nysnø. Men 2019 sesongen, som de fleste sesonger før, skulle i alle fall innfri noen av de tørre pudder drømmene.

Men med til sammen 7 unger, 3 koner, fordelt på oss 3 brødre og uante mengder timer med kjøring til aktiviteter hit og dit, så blir logistikken i hverdagen ofte av en slik karakter at man ikke nødvendigvis bare kan slippe alt man har i henda for å stikke på ski med engang pudderalarmen går. Her trengs det planlegging i alle ledd og helger og langturer planlegges ofte på en eller annen familie bursdag i juni. Å spå pudder så langt inn i fremtiden klarer til og med ikke Snåsamannen,  så her er man som oftest overlatt til flaksa.

Vanligvis så bruker vil likevel å få til mange nydelige pudderdager og lokale kveldsturer etter at enkelte av kidsa er lagt, noen andre er kjørt på fotballtrening og kona har kommet hjem fra Yoga. 2019 skulle virkelig by på noen slike kvelder på de lokale arenaer.

Sesongen startet som vanlig med en surprisepakke fra Åsnes med nye ski. Og herre min hatt for noen ski som kom i år!! Bratt skia for «meter pudder føre» og Fjøro for lett opptur og stabil nedtur. Her var noe for alle og enhver, og drømmen om endeløse pudderdager vokste i takt med voksing av ski og prepping av form.

2 foreløpige helger var satt og det var innvilget permisjon fra familiefar- rollen fra høysete myndighet, med til og med åpning for ett par helger til. Her var alt tilrettelagt for en strålende sesong.

Men når det endelig var tid for den virkelige skikjøringa var vi , i tradisjon tro, alle opptatt av å være i bakken med egne kids for å formidle arven videre til småtassene. Da vi i ZSP har kids i forskjellige aldre så var eldstemann allerede på toppturer med sine kids men vi 2 yngste fortsatte å «shredde» parken med de aller minste. Må ærlig innrømme at det å stå med egne barn i skogs-løyper med små hopp med flat landing fortsatt er en favorittsyssel. Minner strømmer tilbake og god-følelsen fra man var liten der man var kongen av bakken hvis man tok dobbel twist er til å ta og føle på. Og få lov å se de minste kidsa «gunne» på med både 180 og forsøk på 360 er en gave alle pappaer tror jeg kan kjenne seg igjen i.

Så ble sesongen slik vi hadde forventet og håpet på?

Både ja og nei. Sesongen startet med noen vanvittige snøforhold i de lokale omkringliggende nærområder. Her fikk vi virkelig en forsmak på hvor deilig pudder kan være. Vassfjellet var nedsnødd og folk gikk mann av huset for å få litt feeling på begynnelsen av sesongen. Det var en euforisk stemning og sjelden har jeg sett så mange trege trøndere så ivrig! Men som alle vet, etter den søte pudder kommer alltid den sure skaren. Som sagt som gjort, og herifra til langt inn i sesongen så var vi tilbake igjen på godt gammelt skareføre. Man finner da fort ut om skia virkelig er bra og om den evner å sitte på klink is og om teknikken og styrken i beina holder mål.

Men langt innpå nyåret lavet det på nytt ned gull fra himmelen og vår første ZSP gikk av staben til Åre. Her finner man, hvis man bare leter nok, pudder, pudder og masse pudder. Og med litt hjelp fra Gondolen så fikk vi for første gang i 2019 sesongen virkelig testa ut skiene fra Åsnes. Fjøro`en satt like godt i preppa løyper som i bratt puddertereng og Bratt skia var helt overlegen rå i de verste utforkjøringene. Mange bilder ble tatt og dagene i Åre ble ett deilig avbrekk fra hverdagens kjas og mas.

Hovedtur nr 2 var i utgangspunktet planlagt som en topptur-langhelg men pga. div familiære forhold så ble vi dessverre ikke alle 3 med på tur. Skaren var tilbake og hele Norge (det som var innenfor rekkevidde) var isbelagt og det gylne gullet var forvandlet til gråstein. Så vi dro tilbake til Åre og tenkte at on det ikke blei, bra skikjøring så blei det kanskje bra afterski. Men nok engang, selv og værmeldingen var negativ, så lasset det ned med snø. Dette kombinert med vind som dreiv snøen over til der vi var, blei dette ei historisk heisbasert pudderhelg! Sjelden har vi vært med på ta heis helt til toppen, at ingen av løypene var preppa og toppet med 20- 30 cm fersk pudder. Vi var rett og slett kjempeheldig!

Vi tok med oss god-følelsen tilbake til Trondheim og over alle forventninger lavet snøen ned i Trondheim gjennom store deler av resten av sesongen. Imellom slagene som familiefedre fikk vi herlige opplevelser både i Vassfjellet og på Gråkallen. Og ingen ting er så fint som å kunne henge rundt med sine brødre i en pudderbelagt lokal topp med de beste skiene man kan tenke seg på en mandags efta.

Åsnes + pudder= eufori!!!!